NED MED KJÆRLIGHET!

Jeg må få det ut på et eller annet vis, for nå..nå er jeg på randen der jeg kjenner at jeg kan eksplodere. Litt sånn usikker. Jeg vet ikke hva jeg vil i livet. Eller jo, karrieremessig vet jeg hva jeg vil, men ikke kjærlighets-messig. Jeg er et vrak, et vrak som er i ferd med å bli fikset isåfall. Jeg merker nå at trangen for å bli elsket, forgudet, og passet på..bare vokser. Og det er snålt. Nei, jeg er ikke på det stadiet der jeg er desperat eller GRINER IHJEL fordi jeg ikke har kjæreste. Kjæreste. KJÆRESTE. Herregud, der er så skummelt. Hva er det med meg? Hvorfor driver jeg å overtenker om dette her plutselig?

Det er rart synes jeg. At jeg blir stresset av tanken. Tanken på at jeg likevel føler meg presset, men jeg vil ikke være det. Jeg vet heller ikke om jeg vil vente. Om det i det hele tatt er lurt. Jeg blir så frustrert.

Jeg vil bare...jeg vet ikke helt hva jeg vil ha i en fyr lenger. Jeg har ingen aning. Jeg tror jeg har kommet til det stadiet der jeg setter for høye standard til en fyr, og blir skuffet om han ikke møter opp til de forventningene jeg har. Tror jeg egentlig bare er redd for at det skal havne i grus. Jeg må senke de standardene, ellers kommer jeg til å ende opp som en gammel 40-åring som er bitter for at jeg ikke klarte å slappe av.

Men hva er det jeg egentlig vil? Er dette min måte å si at JEG ER KLAR, men at jeg IKKE vet hvordan jeg skal helbrede meg selv psykisk? Eller er dette en måte å si at jeg fortsatt må vente? ELLER at jeg har denne fyren rett foran meg, men at jeg ikke merker det enda? Så mange spørsmål, så vanskelig å besvare dem alle.

Herregud, jeg må bare snakke med noen...