Logikk er bare noe dødt for meg nå fortiden. Alt er så skummelt, spesielt når man trodde at man kjente seg selv mye mer en antatt. Får første gang, må jeg endre retning. Tenkte nytt, tørre å ta sjanser. Du vet, man tror at man gjør noe riktig med å skåne mennesker for sannheten ved å være helt stille. Egentlig, så ødelegger man mye mer enn man tror.
Jeg klare ikke å gjøre noe riktig. Jeg har ingen kontroll over meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.
Det er så jævlig skummelt. Sannheten er skumlere enn noe annet i verden, men om det å bryte stillheten og åpne munnen er alt som skal til for å ikke miste noen jeg bryr meg om, da tar jeg heller den sjansen.
Akkurat nå.
Nå.
Er bare å gjøre det.
*Drar frem Kleenex*
